I Mesterens Lys Bernhard Getz gate 3 Boks 6763 St. Olavs pl. 0130 Oslo Leder: Asbjørn Stavenes Telefon: 932 80 548 E-post: iml@areopagos.org

Det var en tid av livet mitt da jeg slet en del med ensomhetsfølelse. Jeg bodde på Grimerud gård utenfor Hamar. En vakker maidag, mens kornet hadde begynt å spire på åkrene rundt omkring, hadde jeg en drøm. Jeg drømte at jeg gikk ned fra tredje etasje i hovedbygningen hvor jeg bodde, at jeg gikk ut og så en ukjent mann komme gående mot meg nedover alleen. Da han kom nærmere, så jeg at det var Jesus. Jeg sprang mot ham. Han omfavnet meg og sa: «Asbjørn, det er godt å se deg!» Etterpå gikk vi bort til en bjørk sammen, satte oss ned med ryggen mot stammen og han holdt meg inntil seg fortsatt. Da våknet jeg. Men det var som om Jesus fortsatt var i rommet. Jeg fant fram Bibelen og slo opp på ordene Jesus sier til disiplene sine i Johannes 15,15: «Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner.» Denne erfaringen av Jesu nærvær og hans vennskap med meg lindret og bar meg i min ensomhet. Asbjørn Stavenes     I august 1983 våknet jeg en morgen med dobbeltsyn. Det ga seg i løpet av dagen, men neste dag kom det igjen. Etter tre dager holdt dobbeltsynet seg konstant. Jeg var igjennom en øyeoperasjon i januar 1984, men dobbeltsynet var der fortsatt. Ved påsketider skulle jeg ta CT - et snittbilde av hodet. Jeg ble innlagt straks. Jeg hadde en stor svulst i hjernen. Jeg var ikke forberedt på at det kunne være noe alvorlig, så klær og bøker lå igjen på lesesalen der jeg nylig hadde vært. Nå måtte jeg forberede meg på en stor operasjon. Under samtale med legen og psykiateren kom det fram at det dreide seg om to alternativer for meg: Enten kom jeg til å dø på operasjonsbordet fordi operasjonen var så krevende, eller jeg måtte, om jeg våknet igjen, være forberedt på lammelse, tap av personlighet og seksualitet. Alt raste sammen for meg. Jeg ble redd, sint og deprimert. Jeg var 28 år gammel og hadde ingen fremtid. Om jeg overlevde kunne jeg ikke gå i fjellet mer, ikke lese eller skrive, jeg ville miste venner og alt som betydde livskvalitet for meg. Etter 14 dager med frustrasjon og frykt for å dø våknet jeg etter legevisitten ved at en mann sto nede ved sengestolpen. Jeg så ikke ansiktet hans. Han rakte hendene mot meg, og jeg visste det var Jesus. «Asbjørn, jeg har kontroll,» sa han. Da synet av ham forsvant, var sinnet mitt forsvunnet også. Og jeg husket på ordene i Filipperbrevet: «Dersom vi lever eller dør, hører vi Herren til.» De fire ukene mellom Jesus-erfaringen og operasjonen ble en god avskjedstid. Kona og jeg snakket mye rundt begravelsen, vi snakket om hennes fremtid og om vår datters fremtid, hva vi skulle si til misjonsorganisasjonen vi hadde bundet oss til et engasjement for, og hva vi skulle si til familien. Operasjonen skjedde 23. mai. Den varte i 9 ½ time. Da jeg våknet opp av narkosen, lurte jeg på om jeg var i himmelen eller om jeg levde. Men jeg kjente at noen strøk meg over hånden. Da visste jeg at jeg levde. Neste gang jeg våknet opp, hvisket kona til meg: «Asbjørn, alt har gått bra.» Det skjedde flere ganger. Jeg beveget på hendene og føttene. Jeg var ikke lam. Og jeg levde. Gleden var enorm. Halvannet år senere fikk vi en sønn. Asbjørn Stavenes